โรม 4 ในหลายฉบับแปล
En Levende Bok
4:1
ONLNT
Hvilken erfaring hadde Abraham, som var stamfar for Israels folk, av å bli frelst gjennom tro?
4:2
ONLNT
Var det på grunn av gode gjerninger Gud aksepterte han? Ja, i så tilfelle kunne han virkelig vært stolt over seg selv. Men det var ikke derfor han ble regnet skyldfri innfor Gud.
4:3
ONLNT
Hva står det i Skriften? Jo, at ”Abraham trodde på Gud, og derfor ble regnet som skyldfri innfor Gud”.
4:4
ONLNT
Den som arbeider, får ikke sin lønn som en gave, men som betaling for det han har utrettet.
4:5
ONLNT
Den som blir erklært skyldfri innfor Gud på grunn av troen, får det ikke som betaling for noe han har utrettet.
4:6
ONLNT
Derfor beskriver også kong David hvor lykkelig det mennesket er som uten å fortjene det blir regnet som skyldfri innfor Gud. Han skriver:
4:7
ONLNT
”Lykkelig er den som har fått tilgivelse for sin ulydighet og fått synden sin strøket bort!
4:8
ONLNT
Ja, lykkelig er den som Herren ikke lenger anklager for synd.”
4:9
ONLNT
Men nå er spørsmålet: Gjelder denne lykken bare for jødene, de som holder Guds pakt ved å omskjære sine sønner. Gjelder den også andre folk? La oss vende tilbake til Abraham. Jeg sa før at det var på grunn av troen at Abraham ble regnet som skyldfri innfor Gud.
4:10
ONLNT
Når ble han da skyldfri? Var det etter at han hadde blitt omskåret, eller var det før? Svaret er at Gud aksepterte ham før han ble omskåret.
4:11
ONLNT
Seremonien med å omskjære alle menn var et tegn på at Abraham ved troen hadde blitt skyldfri innfor Gud allerede før han ble omskåret. Gjennom dette ble han en åndelig far for alle som tror, også om de ikke omskjærer sine sønner.
4:12
ONLNT
Abraham ble også en åndelig far for sitt eget folk som omskjærer sønnene, men han er bare deres åndelige far dersom de har samme slags tro som han hadde før han ble omskåret.
4:13
ONLNT
Det var altså ikke fordi Abraham var lydig mot loven at han fikk løftet om at etterkommerne hans skulle arve hele jorden. Nei, han fikk løftet fordi troen hadde gjort ham skyldfri innfor Gud. Hans etterkommere skulle få løftet oppfylt gjennom å tro på Gud, akkurat som Abraham.
4:14
ONLNT
De som forsøker bli skyldfrie ved å være lydig mot Moseloven, kan ikke være Abrahams etterkommere. Da ville troen være uten mening, og løftet ville ikke gjelde.
4:15
ONLNT
Husk på at lovens krav er så høye at alle blir dømt av den. Å ha en lov betyr også at vi kan overtre den.
4:16
ONLNT
Derfor er troen det viktigste! Guds løfte var en fri gave til alle Abrahams etterkommere, både til dem som har fått Moseloven og til dem som bare har samme slags tro som Abraham. Han er en åndelig far for alle som tror.
4:17
ONLNT
Gud sier i Skriften: ”Jeg har gjort deg til far for mange folk.” I Guds øyne er han vår far, for han trodde på den Gud som gjør de døde levende og får ting til å skje som ikke før var mulig.
4:18
ONLNT
Når Gud lovet Abraham at han skulle bli far til mange folk, da trodde Abraham på Gud. Dette til tross for at det menneskelig sett ikke var noe håp om at han kunne bli far. Men Gud hadde sagt: ”Dine etterkommere skal bli så mange at det ikke er mulige å telle dem.”
4:19
ONLNT
Derfor fortsatte Abraham å tro til tross for at han var omkring 100 år gammel og uten kraft i kroppen, og til tross for at kona Sara ikke kunne få barn og i tillegg var rent for gammel.
4:20
ONLNT
Nei, Abraham tvilte aldri på Guds løfte, for troen ga ham styrke, og han æret Gud.
4:21
ONLNT
Han var helt overbevist om at Gud kan gjøre hva som helst når han har lovet det.
4:22
ONLNT
Derfor ble han regnet som skyldfri innfor Gud.
4:23
ONLNT
Sannheten om at han ”ble regnet som skyldfri innfor Gud”, ble ikke skrevet bare med tanke på Abraham.
4:24
ONLNT
Den gjelder også for oss. Vi skal også bli regnet som skyldfrie etter som vi tror på Gud, han som vakte opp vår Herre Jesus fra de døde.
4:25
ONLNT
Herren Jesus ble utlevert for å dø for syndene våre, og ble vakt opp igjen for at vi skulle bli skyldfrie innfor Gud.