Hva vi tror på

Vi bekjenner den apostoliske trosbekjennelsen som bekjennelsen av troen vår, og dette er det vi står på i tjenesten vår:

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,

himmelens og jordens skaper,

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved Den hellige ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontius Pilatus,

korsfestet, død og begravet,

fór ned til dødsriket,

stod opp fra de døde tredje dag,

fór opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,

skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den hellige ånd,

en hellig, allmenn kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Amen.

(Den apostoliske trosbekjennelsen)

I dag tror noen mennesker som kaller seg kristne, ikke alltid det samme som vi gjør. Derfor forklarer vi her hvordan vi forstår denne trosbekjennelsen.

Treenigheten

Vi tror at det bare finnes én Gud, og denne Gud eksisterer i tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Treenigheten er på mange måter et stort mysterium for oss. Men samtidig er den en nøyaktig oppsummering av mange bibelske sannheter om vesenet til vår fantastiske og ekstraordinære Gud.

Gud Fader

Vi tror på Gud Fader, den allmektige,

himmelens og jordens skaper.

Det finnes én sann Gud — den Gud som kristne tror på. Andre religioners guder er bedragere, avguder, falske guder. Gud er den eneste sanne Gud, og han har makt til å skape, ødelegge og frelse.

That all the people of the earth may know that the LORD is God, and that there is none else.

For thou art great, and doest wondrous things: thou art God alone.

Now therefore, O LORD our God, I beseech thee, save thou us out of his hand, that all the kingdoms of the earth may know that thou art the LORD God, even thou only.

etter som det bare finnes en Gud. Han lar alle mennesker bli skyldfri innfor ham gjennom det at de tror. Det gjelder både jøder og andre folk.

Innbiller du deg at det rekker med å tro at det bare finnes den ene Gud? Dette vet til og med de onde åndene og skjelver av skrekk for ham.

Det finnes bare én Gud. Slik var det i Det gamle testamentes dager. Slik var det i Det nye testamentes dager. Slik var det i kirkens første århundrer. Slik er det i dag.

I dagens verden finnes det ved siden av kristendommen mange andre religioner — hinduisme, shintoisme, hedenskap, svart magi, islam, jødedom, alle slags stammereligioner og så videre. Men gudene deres er ikke noe annet enn avguder. Noen mennesker tilber demoner. Noen hedrer den skapte verden. Og noen tilber produktene av sin egen fantasi. Bibelen sier at bare den kristne Gud er virkelig Gud, at bare den kristne Gud skal dømme verden, og at bare den kristne Gud har makt til å frelse oss.

Faderens makt har ingen grenser, for han har styrken og evnen til å gjøre alt han vil. Makten hans har ingen like, for han er den eneste som har en slik makt, og bare én Gud er allmektig.

Vi tror at vår Gud er himmelens og jordens skaper, at Gud alene har skapt universet. Og Gud alene fortsetter å gi liv til alt som finnes, og opprettholder verden han har skapt.

Selv om Faderen har den ledende rollen når det gjelder å skape og opprettholde himmel og jord, ser vi i Skriften at hele treenigheten tar del i disse verkene. Sønnen var midlet, eller redskapet, som Faderen brukte da han skapte verden, og som han fortsatt bruker for å opprettholde den. Den hellige ånds del i skapelsen kommer mindre tydelig til uttrykk i Skriften.

In the beginning God created the heaven and the earth. And the earth was without form, and void; and darkness was upon the face of the deep. And the Spirit of God moved upon the face of the waters.

Ordene Guds ånd viser bokstavelig talt til Gud i alle hans personer. Men fra vårt nytestamentlige ståsted ser vi at det her pekes på virket til én av treenighetens personer — Den hellige ånd.

Jesus Kristus

Vi tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Det nye testamente taler om Jesus som Guds Sønn og peker dermed på hans plass i treenigheten. Det taler om den guddommeligheten som tilhører Jesus, og om hans evige sønnskap, som fantes før han kom til jorden. Jesus er Guds eneste av evighet fødte og alltid eksisterende Sønn.

Da ble de religiøse lederne enda mer ivrige etter å drepe ham. Ikke bare gjorde han ugyldig Guds befaling om å hvile på den sjuende dagen, men i tillegg snakket han om Gud som sin far. Gjennom dette hadde han jo gjort seg lik med Gud.

Jesus var også et fullverdig menneske: Han ble unnfanget ved Den hellige ånd og født av jomfru Maria. Som alle mennesker etter Adam og Eva begynte han livet i morslivet; Marias svangerskap forløp på naturlig måte og endte i rett tid med Jesu fødsel, og også denne hendelsen var helt naturlig. Det fikk til og med hennes forlovede Josef til å tvile på at hun hadde vært trofast, men Gud viste ham sannheten i en drøm. Slik ser vi at barnet Jesus kom til verden på samme måte som vanlige menneskebarn blir født.

Av Skriften ser vi at Jesus led under Pontius Pilatus, ble korsfestet, døde og ble begravet. Dette er hendelser som Jesus bare kunne gjennomleve ved virkelig å være et menneske.

Når Jesus dør, taler han om «sjelen» eller «ånden» sin:

Jesus dør på korset

Samtidig ropte Jesus med kraftig stemme: ”Far i himmelen, i dine hender overgir jeg min Ånd”(l)23:46 Se Salmenes bok 31:6.. Med disse ordene sluttet han å puste.

Da Jesus dør på korset, vet han at kroppen hans riktignok skal legges i graven, men at hans menneskelige ånd (det vil si sjelen hans) skal gå til Gud Fader.

Av Skriften ser vi også at Kristi død betaler for synden, fordi Kristus ble offeret i vårt sted. Jesus tok skylden for synden vår på seg og bar straffen for den. Når vi kommer til tro på Kristus, blir det som hans død har utrettet, anvendt på oss, og vi får syndenes forlatelse og fred med Gud.

Gjennom oppstandelsen sin beseiret Jesus døden, og fra nå av har døden ingen makt over hans folk. Ja, vi dør en fysisk død, men sjelene våre er udødelige og lider ikke dødens kvaler. Dessuten betyr Jesu oppstandelse at Gud en dag også vil gi oss oppstandne legemer — slike som Jesus har nå — som ikke lenger er underlagt døden.

Jesus er midtpunktet i troen vår. Han er universets Herre, midtpunktet som hele menneskehetens historie dreier seg om. Han er vår Gud, vår yppersteprest, vår konge. Og frelsen vår består i å kjenne ham, elske ham og finne liv i fellesskap med ham.

Den hellige ånd

Jeg tror på Den hellige ånd.

Siden det fjerde århundre har Den hellige ånds guddommelighet nesten aldri vært trukket i tvil. Den uttrykkes tydelig i Skriften og har alltid vært holdt fast ved av kirken. Selv i kristendommens første århundrer ble Den hellige ånds guddommelighet svært sjelden trukket i tvil, og bare av dem som insisterte på at Gud er én person.

Det finnes avsnitt i Skriften der Den hellige ånd direkte kalles «Gud»:

Da sa Peter: ”Ananias, hvorfor har du sluppet Satan inn i hjertet ditt? Hvordan kunne du finne på å påstå at dette var hele beløpet, når du visste at du hadde stukket unna en del? Du har løyet for Guds Hellige Ånd! Jordstykket var jo ditt, og du kunne selge det eller beholde det alt etter som du ville. Når du nå hadde solgt, var det din sak å bestemme hvor mye du ville gi. Hvordan kunne du gjøre noe slikt? Det var ikke for oss du løy, men for Gud.”

Når vi tilber Gud, anerkjenner og forkynner vi Den hellige ånds guddommelighet. Vi bøyer oss for ham og tjener ham trofast. Vi ber til ham, priser ham i sanger og henleder oppmerksomheten på tjenesten hans for oss gjennom sakramentene og de åndelige gavene.

Den hellige ånd er direkte og personlig til stede i hele skapelsen. Gjennom sin ånd er Gud hos oss og bor i oss. Ved åndens kraft skaper Gud, opprettholder, gjør under og så videre.

Kirken

Når folk hører ordet «kirke», ser de fleste for seg en bygning der kristne samles til gudstjeneste. Det kan være en stor, rikt dekorert katedral. Det kan være et lite, enkelt kapell eller til og med et tidligere lager. Noens hjem, en hytte eller til og med en hule der de troende samles, kan fungere som kirke. Men i Bibelen betyr «kirken» først og fremst Guds folk, det hellige fellesskapet av dem som bekjenner troen på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Vi tror… på en hellig, allmenn kirke

I vår tid ser mange kristne ingen grunn til å ha kirken. Oppriktig troende mennesker mener ofte at kirken som organisasjon er en rent menneskelig oppfinnelse som bare står i veien for menneskets eget forhold til Gud. Men Bibelens lære er at kirken er Guds rike på jorden, samlingen av hans folk og det viktigste middelet han bruker for å gi nåde til dem som er trofaste mot ham. Ifølge Skriften spiller kirken en nøkkelrolle når det gjelder å grunnlegge og bevare forholdet vårt til Gud.

Du er Peter(g)16:18 Navnet Peter kommer av det greske ordet ”petra” som betyr ”fjellet”., en klippe, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet. Helvetes krefter skal ikke kunne beseire den.

Fordi kirken har sitt opphav i Det gamle testamente, er den ingen ny institusjon. Den er det samme paktsfolket. Gud har alltid hatt sitt eget folk, som gjennom historien har båret ulike navn. Det som betyr noe, er at kirken alltid har vært en del av Guds plan for verden.

Når vi ser hvordan kirken vokste fram fra Det gamle testamente til Kristi legeme i Det nye testamente, er det klart for oss at Gud bærer den. Kirken finnes fordi Gud vil det, og fordi den tjener Guds formål. Den er ingen menneskelig oppfinnelse og ingen avvikelse fra Bibelen. Kirken er Kristi brud og Kristi legeme; den er elsket av Gud og utskilt for å tjene ham og til hans ære.

Kirkens liv i dag er på mange måter annerledes enn livet til de første troende og til de troende på den tiden da den apostoliske trosbekjennelsen ble skrevet. Men kirkens vesen har ikke endret seg. Den samler fortsatt Guds paktsfolk. Som før er den karet Gud har utvalgt for å bringe det gode budskapet til verden og forvandle verden til Guds rike på jorden. Vi, kirken, er hellige for Herren. Vi er hans rike. Vi er hans folk. I ham er vi ett med hverandre. Og gjennom oss handler Herren selv.

Frelse

Vi elsker vår store Gud — Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Vi setter pris på kirken han har skapt. Men vår største glede er det gode budskapet om at vi har løftet om frelse. Vi er glade for forvissningen om at Gud elsker oss, at han tilgir syndene våre og har gjort klar en underfull framtid for oss, både i denne verden og i den kommende.

Jeg tror… på syndenes forlatelse

Kristne som tror på Bibelens sannhet, erkjenner at et av hovedproblemene Jesu død måtte løse, var syndens problem. Synden skjærer oss av fra Guds velsignelser og drar Guds forbannelse over oss. Og vi kan ikke løse dette problemet selv. Når vi snakker om syndens problem, mener vi at synden fører med seg vår fordømmelse. Og hvis vi er utenfor Kristus, har vi ingen måte å bli kvitt synden eller følgene av den på.

Hver og en som synder bryter Guds lov. Synd er å gå imot Guds vilje.

Synden stilte menneskeheten under Guds forbannelse, brøt fellesskapet vårt med Gud og gjorde det umulig for oss å forsone oss med ham på egen hånd. Den dømte oss til evig fordømmelse, og bare Gud fant det i sin barmhjertighet godt å sende oss en Frelser.

Syndens problem er virkelig svært alvorlig. Hele menneskeheten er dømt til fordømmelse og undergang. Vi kan ikke frelse oss selv. Vi er dømt til å bære Guds straff for alltid. Vi er ute av stand til å vinne tilbake hans gunst eller dekke over synden vår på noen måte. Uten Guds barmhjertige tilgivelse har vi ikke noe håp om frelse.

Dere er altså frelst fordi Gud i sin godhet tilga dere på grunn av troen på Kristus. Frelsen er en gave fra Gud og har ikke noe å gjøre med dere selv. Den er ikke en belønning for gode gjerninger, og derfor kan heller ingen skryte over sin frelse.

Faderen elsker oss like høyt som Jesus gjør. Planen for frelsen vår tilhørte ikke Jesus, men Faderen. Det var Faderen som sendte Sønnen for å dø for oss. Faderens kjærlighet til oss er så stor at han av fri vilje bestemte seg for å ofre sin Sønn for vår frelses skyld.

Gud elsket jo menneskene så høyt at han ga sin eneste Sønn, for at alle som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Skriften lærer tydelig at Gud ikke tilgir synden til ethvert menneske. Noen mennesker får tilgivelse, andre ikke. Hvorfor er det slik? Fra vårt menneskelige synspunkt er grunnen at tilgivelse vanligvis innebærer et element av personlig ansvar. Sagt i generelle vendinger: De som tar det ansvaret som er lagt på dem, får tilgivelse; de som unnviker dette ansvaret, har ingen tilgivelse.

Dersom vi bekjenner syndene våre for Gud, holder han løftet sitt og er god mot oss og tilgir oss syndene og vasker oss rene fra alt ondt vi har gjort.

Vi tror… på legemets oppstandelse

Vi ser også at Skriften tydelig lærer at ved Kristi gjenkomst skal ikke bare sjelene våre, men også legemene våre bli herliggjort.

Legemet vårt dør på grunn av synden; den fysiske døden er straffen for menneskets lovløshet og syndefallet. Men det gode budskapet forkynner fornyelsen av legemet vårt. Det sier at Jesus kom for å gjenløse hele mennesket — både sjel og legeme. Og denne oppstandelsen er full av herlighet. Den er grunnen til vår store glede og vår triumf. Med oppstandelsen av legemene våre vil vi endelig kunne forkynne den endelige seieren over døden. Vi vil endelig kunne arve alle velsignelsene Gud har gjort klare for oss i den nye himmelen og på den nye jorden. Og vi vil endelig kunne se Jesu Kristi seier med egne øyne.

Vi tror… på det evige liv.

På den ene siden begynner det evige liv for oss i det øyeblikket vi blir født på ny. Ånden vår blir gjort levende og skal aldri mer dø. På den andre siden vil det evige liv ikke begynne i sin fylde før også legemet vårt er gjort levende i oppstandelsen.

Ja, det er min Fars vilje at alle som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Jeg skal vekke dem opp den dagen Gud skal dømme alle mennesker.”

På en måte er det riktig å si at det evige liv for sjelen vår begynner allerede i dette livet, i det øyeblikket vi blir født på ny. Men vi får ikke livet i dets fylde før legemene våre blir reist opp på dommens dag. Først da vil hele vårt vesen være levende for Gud. Inntil da har vi bare en forsmak på det evige liv, takket være gjenløsningen av sjelene våre. Først når også legemene våre får nytt liv, vil vi leve slik Gud fra begynnelsen hadde tenkt.